Juni er havmåneden og den første hele sommermåneden på den nordlige halvkule. Vanligvis er det en hektisk tid for alle som jobber med havvern, ettersom det holdes samlinger for å feire, forhandle og forutse utfordringene for havets helse. Noen år kommer Labor Day, og jeg føler at jeg ikke har brukt tid på vannet, selv om jeg bruker hver dag på å tenke på hva vi kan gjøre for å gjenopprette overflod i havet.
Denne sommeren har vært annerledes. Denne sommeren har jeg vært tett på seler og ugler, fiskeørn og nise – og alt livet under meg usett. I sommer padlet jeg kajakk for første gang på et tiår eller mer. I sommer campet jeg på en øy og så månen stå opp over teltet mitt mens jeg lyttet til bølgene som slo mot kysten. I sommer takket jeg ja til invitasjonen om å bli med venner på en båttur til middag noen byer borte og hjem igjen i en strålende solnedgang. I sommer fikk jeg ta med barnebarnet mitt på hans første båttur og se hans første hummer på nært hold idet den kom ut av en felle. Han er ikke helt klar for nøtteknekker- og sitronsmør-tilnærmingen til hummer, men han virket ganske glad for å være der ute med oss. Jeg håper vi får gjøre det igjen neste år.
Alle disse eventyrene minnet meg på hvorfor jeg gjør det jeg gjør.
Sommeren er selvfølgelig ikke over, og sommerværet vil fortsette. Orkansesongen nærmer seg, og det samme gjør de travle høstmånedene. Mens vi ser fremover mot å gjenopprette havets overflod og øke den regenerative blå økonomien, vil jeg også reflektere over våren og sommeren. I likhet med andre medlemmer av Ocean Foundation-teamet vil vi plukke opp trådene fra ulike møter og veve dem inn i en arbeidsplan. Vi vil være håpefulle om at orkansesongen ikke viser seg å være dødelig etter de forferdelige stormene vi allerede har sett i år, og vi vil være takknemlige for alle medlemmene i lokalsamfunnet vårt som bidrar – for oss, for lokalsamfunnene deres og for fremtiden.